Familieferie – en bildeodyssè

Førstereis i tuk-tuk - stor stas!

Endelig var det duket for besøk fra Norge. Jonathan hadde gledet seg i flere uker, og til og med laget sin egen adventskalender som nedtelling til kusinene og fetteren skulle komme på besøk. Etter å ha hentet de sent på kveld på flyplassen, fikk de først se Sri Lanka ved gry av morgen neste dag. Så da bar det rett i tuk-tuk´en for å lete etter apekatter og ta øyen i nærmere øyensyn.

Fra stormfulle Norge til tur på stranden

Som dere andre i Norge nå sikkert er vel klar over kan Sri Lanka tilby et noe mer behagelig vær på vinterstid enn hva som er tilfellet i Nord. Derfor var det et must å komme seg til stranden, få sand mellom tærne, bli solbrent på nesen og få saltvann i øynene.

Onkel Trond tar rollen som badedyr.

Bading har det blitt mye av, og Onkel Trond ble flittig brukt som badedyr, skummel hai eller krokodille. Vi fikk også badet i en lagune hvor Trond snorklet etters små eksotiske fisker sammen med andre langfingrede blekkspruter. Men vi besøkte også dyr som bodde på land.

Slangetemmeren!

Slangetemmeren Imre ble svært glad i slanger, og holdt både store og små. Vi andre nøyde oss med å holde de små grønne søte, men Imre ville ha de aller farligste rundt halsen. Farlig ble det da den store slangetemmeren slapp løs en kobraslange som nettopp var kommet i fangenskap. Den var svært hissig og hugget etter de som var i nærheten. Da var skilpaddene mindre farlige å holde rundt.

Onkel Trond insisterte på tradisjonell Sri Lankisk mat i ødemarken.

På vei til Nasjonalparken ble alle mann plutselig sulten i bilen, og sjåføren fikk beskjed om å stoppe ved første anledning. Det på et tidspunkt vi var midt i ødemarken, og få spisesteder var å oppdrive. Så det første vi kom over var et bittelite lokalt kjøkken hvor Rice and Curry rettene var tilberedt i koselige leirekrukker. Maten var laget for lokale ganer, og familien Næss fikk en bratt læringskurve på sri lankisk mat.

Elefantsafari

Elefantsafarien begynte kl. 6.oo om morgenen for å få best skue av elefantene og andre dyr som var å se. Villelefantene vandret rundt i parken uten bekymring for safarituristene, mens andre dyr var mer sky av seg. Påfuglene viste stjerten sin som få andre kan matche. Og før man klarte å komme seg vel hjem, satte jeepen seg fast i gjørmen og måtte vinsjes i sikkerhet.

Et par timers julefeiring ble det også tid til.

Juleaften gikk med til tempelbesøk. Først besøkte vi Sri Lankas helligste tempel – tanntempelet – hvor sagnet sier at Buddhas tann blir oppbevart. Så bar det i vei til den store julemiddagen – i den anledning på (trommevirvel) Pizza Hut! Her hadde servitørene  nisseluer og spilte litt for høy julemusikk. Ungene fikk spist godt, de voksne savnet pinnekjøttet, og ingen savnet det kalde norske været. Etter nok et tempelbesøk kom vi endelig hjem til huset hvor alle hadde èn pakke hver under julepynten (i entall). Ungene var storfornøyde med pakken sin, og lekte med den til kveldens slutt. En riktig koselig, enn om en veldig annerledes jul.

Vandring over rismarkene for å besøke en fattig familie.

Dagen etter den store dagen inviterte vi oss selv til å besøke den fattige familien vår venn munken Ven. Vimalajoti har bestemt seg for å hjelpe. Ungene fikk se hvordan en virkelig fattige familie hadde det, med verken strøm, vann eller et trygt hus å bo i. Men unger er unger, og vi hadde med ball og snart var leken godt i gang blant barna. Det var også populært at far i huset klatret opp i toppen av en palme for å hente kokosnøtter. På turen dit fikk vi også gå tur over sri lankas berømte rismarker.

På fjelltur med Ven. Vimalajoti - utsikt fra kongepalasset.

Etter noen harde dager tok deler familien en velfortjent fridag, mens andre stod opp tidlig for å komme til neste severdighet. Denne gang var det palasset Sigiriya, slottet til Kong Kashapa som levde for 1500 år siden. Først møtte vi to store svømmebasseng hvor kongens 500 koner kunne kose seg i varmen – Munken Vimalajoti kunne fortelle at kongen Kashapa var en «jolly fellow». Fjellet var preget av planmessig arkitektur og verdensberømte hulemalerier av de toppløse damene til Kashapa. Det finnes visstnok også noen avslørende bilder av døtrene Andersen ridende på elefanter i bare undertøyet, men som Kolonifru Andersen sier: Det får vi ta på kammerset.

Vi takker for et fantastisk besøk og en strålende tid sammen i Sri Lanka. Ayla, Imran og Tuwa har alle fått innfødte navn, nye venner og mange dyr på listen over opplevelser. Onkel Trond har fått klippet håret, og Tante Renate fikk endelig badet i det lille badebassenget. Vi håper dere har hatt en problemfri reise til Norge.  Og så gleder vi oss til å komme etter om to uker. May the Triple Gem Bless You. Buddha Saranai.

Reklamer
Publisert i Utflukter | 2 kommentarer

Et sakte Måltid

Søndag formiddag var vi invitert hjem til den herligste nabofamilen vår. De er vi hjemme hos ganske så ofte, du vet noen mennesker som er så utrolig avslappet og en alltid føler seg velkommen! Det er amma Kumari, appachi Vasanta, og de 5 barna deres. Aldri hørt dem kjefte, være sur eller streng, eller bli stresset fordi vi kommer. Det er en sånn ro over dem, og selv bestemor som ikke kan snakke med dem klemmer og blir klemt.

God stemning!

Jonathan leker og leker, mest med Thilini som er kjæresten hans, og Mittu på 6 år. Ofte kommer storebror Poupodo på besøk til oss. Veldig kjekt, og Jonathan er i hundre, selv om vi andre blir litt stressa av at Poupodo liker å plukke på alt. Nemlig Alt!  Ødelegger det meste, skrur fra hverandre det meste og setter det sammen. Noen ganger virker det. Andre ganger ikke Vi har en mistanke, da vannet ble borte noen dager og vi tilslutt fant ut at hovedkranen utenfor huset var skrudd igjen… 🙂

Våre gode venner.

Denne gangen skulle  vi lære oss å lage Sri Lankisk  mat: Ja riktig. Rice and Curry! Som jo er det eneste de spiser her. Dagen starter fire, da begynner de på dagens første rice and curry måltid, som de også har til lunsj. Står ett par timer på kjøkkenet da! Samme igjen om ettermiddagen. Det finnes ett uttall muligheter for smak, grønnsaker og tilbehør, men det er omtrent de samme ingrediensene som går igjen.

Jeg og mamma var klar. Michael også, som fikk overlevert to stykk norske gutter, samt hadde en liten flokk på 4 til som klatret på ham! Verdens herligste barn, som alltid er gode med hverandre i leken, selv om de også er utrolig intense og klåfingrede iblant.  Minste jenten Desika på 2 år var først veldig skeptisk, men nå griner hun når Michael går sin vei!

Inn på kjøkkenet. Fyre i ildstedet, gruen, med lange »tynne’ pinner. Koke opp vann. Skjære grønnsaker: langløk, løk, gulrot, potet. Dette var jo vant og kjært, nesten som hjemme jo’!

Dagens curryretter var :blandede grønnsaker, kylling og stekte chillipoteter.

Da de begynte å finne fram hvitløk måpte mamma: Så masse? Den store steinmorteren vår på kjøkkenet hjemme var liten og spe iforhold til denne steinene som de knuser hvtløk og ingefær i.

I mange retter bruker de kokosmelk. Enkelt tenker vi. Åpne en hermetisk boks med kokosmelk og slenger oppi. Eller egentlig: åpne noen kokosnøtter, de små brune som vi av og til har i butikken hjemme, som en noen ganger fikk overtalt foreldrene sine å kjøpe da en var liten, og som en fortvilet prøvde å åpne med kniv, hammer, sag…Nei de er ikke å åpne! De hadde tydeligvis en god teknikk, for det så lekende lett ut og ta kniven å dele de i to.

Så rasper de kokoskjøttet; det var herlig annerledes: da satt man på en krakk med en liten rasper, og så skrapte man ut innmaten på kokosnøtten for hånd. Føltes som jeg melket en ku, som i at krakken var bitte liten….

Når kokosen var raspet, var  det klart for å blande i vann, vente: og sile av. Vips har man kokosmelk, brunt kokosskall til å fyre i ovnen med og ingen avfall! Genialt! Og veldig etter vårt miljøvennlige sinn. 

Det var ett herlig måltid, der vi heldigvis klarte å overtale mannen i huset til å spise med oss. Skikken er at gjester blir servert, mens verten venter. De andre spiste litt tatra tatra (her og der),  hultert i bultert der det måtte passe seg. I trappen, en flokk i sengen, på gulvet:) Akkurat slik det skal være.

Publisert i Møter | Legg igjen en kommentar

Tog – en kjærlighetshistorie

Nattens gardin har nettopp rullet nedover himmelen, og svøpet markene med sitt silkemyke slør av natt. Toget har igjen begynt å rulle, etter timer med kollaps, venting, og hissige tog som passerer mot andre steder og mot andre mennesker. Det er noe med tog som er fascinerende. Ulikt bil og buss og andre transportmidler, som jo også har sine sider. Men på toget er det enten eller. Du har en strekning, en reiserute, et mål for øye. Det går på skinner. Helt til det kollapser, slik som nå. Med rismarker for så langt øyet kan se, og mygg som viser sin tropiske gjestfrihet.

Folk hedrer bilen for den friheten den gir – jeg hedrer toget for forpliktelsen. Også forpliktelsen til å stå i ro når man må. For meg er timene på toget er herlig tilstand av stillstand, som en lomme utenfor resten av livet, hvor man er beskyttet fra maset utenfor. Ikke alltid selvfølgelig, men ofte. Ideelt sett. Noen togturer har gått med til å pugge pali-vers fra Dhammapada, mens andre til å forberede seg til dagens strabasiøse møter. Men mest av alt er togturene en lomme hvor man kan finne frem en god bok uten et snev av dårlig samvittighet, og nyte den uavkortet flere timer i strekk.

Med et slikt utgangspunkt er ikke et stopp langs skinnene å forakte. Det gir flere timer til rådighet, som et lite tidslotteri, hvor man kan forfølge sine lyster. At man står stille ved en fantastisk utsikt gjør det enda bedre. Virginia Woolf skrev en gang en hyllest til det å være syk – nettopp fordi det dro henne ut av det vanemessige livet – og gav henne innsikt i å se det hele utenfra. Jeg føler det slik med togstopp – de trekker deg ut av virkeligheten, og inn i en egen lomme av egen verdifull tid.

Ikke alle føler det slik. De fleste stormer ut av toget for å skue etter neste tog. De som ikke har så langt igjen tar til beina. Noen prøver å komme seg til motorveien for å ta buss derfra. De stormer etter tiden. Et tog stopper, som skal samme veien. Det er fullt, slik bare tog i Asia kan være fulle. Jeg mener ikke at setene er opptatt, men at folk står overalt, tett i tett, de sitter på fanget, og henger ut av dørene. Det er et syn. Og en opplevelse. Men ikke i dag. Med meg har jeg to kopper take-away kaffe fra Colombo til min kone.

Jeg har gjort det før. Litt over fem timers reise, ofte humpete, med to kopper take-away kaffe. I dag blir reisetiden enda lengre. Jeg vet det er galskap, men jeg liker disse små overraskelsene i hverdagen som snur grått til godt. Siden min kone desperat prøver å finne seg til rette med kaffe i Kandy, uten særlig hell, vet jeg at en kaffe, selv kald, fra Colombo vil bli mottatt med jubel. Så i dag kan jeg ikke ta et tredjeklasse-reservetog fylt til randen med trengsel. Det er ille nok å holde koppene mens jeg sitter på et vanlig sete.

En annen grunn til at jeg ikke kan stige inn på et overmettet sri lankisk tog er at jeg har sekken full av bøker. Min leie uvane med å ta med for mange bøker løste seg ved å kjøpe en ebok, helt til min kone også fattet interesse for den. Så nå lar jeg henne ha den litt – som en gest. Jeg håper min kone vet jeg elsker henne når hun leser dette. Men det blir en tung bør for meg. Savnet etter Machiavelli gjorde at jeg kjøpte mitt femte eksemplar av prinsen i går. I tilfelle jeg trenger gode råd. Men jeg kjøpte også, i eksistensiell angst for å gå tom for bøker, en helt ny roman. Sekken blir tung med slikt, og vanskelig å kombinere med å stå trangt på tredje klasse.

Det begynner å bli lenge siden jeg kunne sluke bøker i et jafs. En travel hverdag og andre forpliktelser hindrer ofte denslags. Et togstopp uten gjøremål er en øvelse i tiltaksløs venting. Et togstopp med en avhengighetsdannende bok er en en gave fra en annen tid. Til lesetid. Så i det man skjønner at man ikke får lest bok ut i løpet av dagen, og en ny lesestund er flere dager unna, stopper toget.  Det å finne en bok som ikke lar seg legge bort, og plutselig få tid til å sluke den i sin helhet – hvilket sammentreff!

Noen ganger står lykken bi, men ikke før man står i ro begynner gardinen å rulle ned nattens mørke. Svigermor har leselampen hjemme. Toget har ikke lenger strøm, og skygger for det lille dagslyset som er igjen. Mobilen har lommelykt, men jeg blar sidene tregere enn hva batteriet blinker flatt. Mine medpassasjerer ser på meg. Jeg vet det er galskap, men igjen, når føler du deg levende? Frenetisk prøver jeg å komme meg gjennom de siste sidene – for en fantastisk bok – før lommelykten sier takk for seg, og jeg blir igjen etterlatt med mørket. Men fem minutter senere ruller toget igjen, og boken kan avsluttes med et verdig smil om munnen.

Så, mens jeg venter på at toget skal komme frem til Kandy – ja, jeg sitter nå på toget mens jeg skriver dette – vet jeg at Agnethe vil lytte etter toget som passerer i Peradeniya, slik hun gjør hver morgen. «Nå går toget ditt» sier hun, og gir meg et lite kyss om morgenen kl. 06.17, eller «nå kommer du hjem», kl. 18.03. Om togene var så presise vel å merke. Hverdagen er ikke så ille den heller.

Publisert i Hverdag | 3 kommentarer

From childhood to monkhood

Buddhaŋ saranaŋ gacchāmi

Dhammaŋ saranaŋ gacchāmi

Sanghaŋ saranaŋ gacchāmi

 Halsende oppover bakken med Jonathan på slep prøver jeg frenetisk å nå ritualet som skal gjennomføres i tempelet i dag. Da jeg og Jonathan besøkte tempelet lørdagskvelden i forveien ble vi nemlig invitert på innvielsesseremoni av tre nye munker i tempelet. Disse nye munkene var unge. Svært unge. En av dem var kun 8 år – buddhistiske templer i Sri Lanka har i dag 7 år som laveste aldersgrense for når man kan bli munk.

Tre nye skudd munker til Buddhafamilien

Tre nye munker til tempelet.

Jonathan drar i hånden. Han vil hjem igjen. Etter tre timer med Pali-messing kvelden i forveien har han fått nok av tempel for en stund. Han og nabojenten sovnet sammen på betonggulvet, med hodet i fanget på sin far. Og måtte bæres hjem på armen i mørket. Nå er det på´an igjen. Pansalata yannava.

Vi kommer for sent. Ritualet har allerede begynt – og de tre små munkene har alle fått nybarbert isse. En nabo som insisterte at vi skulle komme inn på te nektet for at de begynte ritualet så tidlig. De tre små munkene står utenfor og skifter klær – ikke til de oransje kappene ennå – men til hvite klær. Når lekfolk, altså vanlige buddhister, går til tempelet under fullmånedag (Poya dag) er det hvitt det går i. Dette er første del av ritualet.

En eldre monk hjelper gutten med påkledningen.

En eldre monk hjelper gutten med påkledningen.

Deretter går turen opp til «gårdsplassen». Her er det duket for de siste bildene sammen med far og mor og resten av familien. Når man trer inn i munkelivet gir man også slipp på sin verdslige familie, til fordel for mange munkebrødre. Man forlater familien og skal heretter leve sammen med resten av munkene i tempelet, og man blir oppdratt der. I Thailand fungerer noen templer nesten som barnehjem, men dette er kanskje ikke helt representativt for hvordan det er i Sri Lanka. Likevel skal det ikke stikkes under en stol at det er fra fattige kår rekrutteringen til munkeordenen skjer.

 

 

Dutiyam pi Buddhaŋ saranaŋ gacchāmi

Dutiyam pi dhammaŋ saranaŋ gacchāmi

Dutiyam pi Sanghaŋ saranaŋ gacchāmi

Et siste bilde med familien.

Et siste bilde med familien.

Det blir også for rigid å si at man forlater sin verdslige familie når man trer inn i munkekappen. Dette er kanskje et ideal, men verden er annerledes. Jeg snakket med en munk som fortalte om sitt forsørgeransvar for sin fattige mor. Det er et dilemma for familien at et medlem ønsker å tre inn i den spirituelle sfæren. Mens det gir både god karma og sosial status at et medlem blir munk, betyr det også et mindre medlem til å brødfø familien. Det kan fort bli en økonomisk belastning også. Munker kan tjene penger, men gjør det stort sett ikke før de er ferdig med en lang utdannelse.

Når familien har tatt sine siste bilder av poden sin fortsetter innvielsesritualet. De tre guttene fortsetter inn i en liten hall hvor øverstepresten venter på dem i en stol. Palivers, fra den buddhistiske kanon, blir messet, og de små guttene bukker foran øverstepresten. De får også overlevert sine nye navn – når man trer inn som munk får man også et eget munkenavn. Det består av navnet på landsbyen, kombinert med et annet lykkebringende navn fra buddhistisk historie. Familien til en av guttene har reist i 12 timer for å overvære seremonien. Det sier seg selv at det kan være tøft for en 8 år gammel gutt å være så langt «hjemmefra».

Først tilber de øverste munken.

Før de kan få kapper må de få godkjennelse.

Å knyte munkekappe er ikke bare lett.

Å knyte munkekappe er ikke bare lett.

Etter de små guttene har fått tildelt munkenavnet sitt blir de geleidet inn på bakrommet for å knyte på de nye munkekappene sine. De eldre munkene blir med for å hjelpe dem. Jeg og Jonathan får lov å bli med inn for å ta bilder. Akkurat i dag er det tydelig at de små munkene ikke trenger å lære all knytingen selv. De eldre munkeguttene tar ansvar, og ruller de små munkekroppene inn i hver sin kappe. Jonathan presser ansiktet sitt inn i buksebenet sitt. Han synes ikke dette er noe morsomt. De eldre munkene lurer på hvorfor Jonathan blir så lei seg? Det er ikke gøy at noen gutter ikke skal bo med mammaen og pappaen sin. Jonathan vil ikke bli munk! Tårene strømmer. Han er ikke alene om å synes at dette er skummelt.

Hva tenker han på, mon tro?

Angst.

Når de tre små munkene har blitt tyllet inn i teppene sine skal de igjen besøke øverstepresten. Der får de sin endelige velsignelse inn i munkeordenen, og de er nå offisielt sammaneera – som betyr novise. De fleste unge munker er i dag sammaneera i Sri Lanka, og man kan senere ta en full ordinasjon til munkelivet (som regel når de er rundt 30 år). I Sri Lanka er det vanlig at når man først tar høyere ordinasjon, så skal man være munk livet ut. Andre steder i verden er man kanskje bare munk i deler av livet, for å så vende tilbake til normalen. Når de tre små munkene endelig har fått sin godkjennelse fra øverstepresten, snur de seg rundt for å motta sin første tilbedelse fra familie, venner og tilhørere av tempelet. Da blir de også overlesset med gaver som kan være nyttig å ta med seg inn i munkelivet.

Tatiyam pi Buddhaŋ saranaŋ gacchāmi

Tatiyam pi dhammaŋ saranaŋ gacchāmi

Tatiyam pi sanghaŋ saranaŋ gacchāmi

Munkene mottar sine første gaver.

Munkene mottar sine første gaver.

Publisert i Inntrykk | 2 kommentarer

Våre insektvenner i Sri Lanka

Hei alle dere. Jeg vil gjerne vise dere alle de flotte insektene vi har sett i huset vårt, som vi ikke har i Norge. Først og fremst har vi jo myggen, selv om jeg har hørt den finnes i Norge også. Men ikke sånn som her hvor de er større enn fluene, har lange bein og en kjempelang stikkenese.

En glad bladlus i huset vårt.

Vi sørger alltid for å sove med myggnetting, men myggen kommer seg inn uansett. De er noen luringer. Spesielt liker de Andor. Nå som det er regntid, og myggen har kommet i hopetall, ser Andor ut som en hvit liten rødprikkete krabat. Noen ganger våkner vi og klapser myggen, og da kommer det masse blod på myggnettingen. Det er blitt mange røde flekker nå. Heldigvis er ikke alle insektene like stikkete – her er en stor bladlus som kom på besøk.

Knipe liten knipe stor.

Noen av dyrene ser skummel ut – her er et stilig rumpeknipedyr. Det har også mange tøffe tatoveringer slik at det skal se ekstra farlig ut. Andor bryr seg ikke noen om dyrene har tatoveringer. En dag han satt på gulvet spiste han et stort insekt – vi kunne ikke se hvilket det var – men det stakk to store insektbein ut av munnen til Andor. Andor er visst litt farlig han også.

Vår venn Kalu. Det betyr svart.

Her er vår venn Kalu. Han ser ut som en diger svart humle. Men han er ikke farlig, for han vil ikke stikke oss. Han har bodd i blomsten sin siden vi kom hit i huset. Når vi er ute, eller bader i badebassenget, kommer han på besøk og ser på oss. Det er blitt ganske koselig å ha ham her – han er nesten som et kjæledyr. Andre dyr er ikke fullt så koselige.

Vi har maur overalt. Inne i huset. På kjøkkenet. I stuen. Bare vi griser littegranne mat kommer maurene i massevis. Det bor faktisk masse maur inne i kjøkkenbenken, men vi vil ikke drepe dem med insektmiddel – for det er jo ikke bra. Jeg har sagt til Bestemor at hun ikke må spise kjeks i sengen, for da kommer de der også. Men hun gjør det likevel når hun er syk. Kanskje Bestemor er glad i maur?

Maur er et sosialt dyr. Kjipt for oss.

Jeg har ikke glemt deg Laila. Vi har også store edderkopper i huset. De lager spindelvev overalt. De fleste edderkoppene er små og ikke farlig. Men andre… De er kjempestore. De digre beina stikker ut, og de kan løpe veldig fort. Fortere enn pappa, sånn at han ikke klarer å fange de. Da må Bestemor trø til. Hun er flink til å fange edderkopper. Men en edderkopp klarer vi ikke å fange. Vi kaller henne dronningen! Hun kommer ofte om natten – og poserer litt på veggen om morgenen før hun forsvinner igjen. Vi vet ikke hvor hun bor – men hun er jammen ganske stor.

Vi skulle gjerne visst hvor denne edderkoppen bor...

Publisert i Jonathans blogg | 1 kommentar

En dans på flammer

( Dette innlegget er ikke godkjent av «sosialantropologen» Agnethe Hertzberg, da hun synes at provinsielle turistattraksjoner ikke er verdig en intellektuell blogg om autentiske lokalsamfunn, og i sine generelle holdninger heller legger seg i søvn med uteliggere enn å nyte karneval med andre turister, kun for ta del i den ekte kulturen. )

The Kandyan Dance

For noen uker siden ble vi invitert med på tradisjonell «Kandyan Dance» som det nærmest er umulig å unngå om man først skulle reise til Kandy. Etthvert respektabelt hotel av en viss størrelse holder slike danseshow, og når skumringen nærmer seg, hører man trommingen som byr opp på dans overalt i byen. Noen av de lokale vi kjenner her nede lovet oss gode plasser, siden han hadde kontakter innad. Så da vi entret dansehallen, noen minutter for seint riktignok, kunne vår man geleide oss helt fram forbi tyve rader til første rad hvor det stod «Reserva» med store bokstaver. Forbi tyve tomme rader, og hvor kun rad nr. 2 hadde noen solstekte tyske turister.

Menn i skjørt. Ballerinadans. Trenger man å si mer?

Danserne entret podiet i masse slags forskjellige kostymer, akkompagnert med masse og til dels støyende musikk. Spesielt mannekostymene var underholdende – og særdeles lite überseksuelle. De snurret rundt som små ballerinaer i fargerike skjørt. Moro. Damene var desto roligere på scenen, og var mer fokusert på hånd og arm-bevegelser.

Heldigvis ble det litt mer fart på mannfolkene etter at kvinnene hadde gjort sitt. Etter en heseblesende trommesnurre-bang-tromme-bang (om noen skulle være i tvil, er de meget glade i trommer her nede), annonserte de en kort pause. Med to trøtte barn så vi vårt snitt i å gå hjem. For min del ville jeg ikke eksponere Jonathan for mye med ballerina-snurrende mannfolk i ung alder : – )

Heldigvis skulle mine bekymringer bli gjort til skamme. I seanse nr. 2 tok mennene endelig affære, og viste Jonathan ( og meg ) hvordan virkelige mannfolk oppfører seg.

Når dansingen var over, ble det en oppvisning med flammesluking, ildspruting og ikke minst litt dansing over glødende kull. Endelig fikk de vist litt av manndommen sin. Jonathan ville selvsagt at Pappa også skulle prøve å gjøre slik, men da måtte jeg nesten innrømme at jeg ikke var mann nok til det denne gang.

Flammer og glødende kull er alltid underholdning. Sjekk tyske turister i bakgrunnen.

Litt ildspruting er alltid gøy!

Publisert i Inntrykk | 2 kommentarer

Hverdagsliv

Ungene liker best når Bestemor også er på gulvet.

Her kommer noen hverdagsbilder fra Sri Lanka. Dagene begynner tidlig. Så snart solen titter frem over åskammen, og treffer vinduet på soverommet, våkner barna til liv. Som regel et sted mellom 5.15 og 5.45. Er vi riktig heldig har klokken tikket forbi seks før det blir lyd i huset. Men uansett blir vi regnet som noen riktig syvsovere her til lands. Forleden dag var vi våken rundt 4.30, og da kunne vi høre en stor prosesjon av troende Buddhister på vei til tempelet, som både trommet og spilte musikk på sin vei. Folk her nede står som regel opp litt før eller etter klokken 4, for så å lage varm frokost – Rice and Curry. De fleste spiser Rice and Curry både til frokost, som de også tar med til lunsj, og selvsagt til middag. Det er selvsagt ikke å forakte å spise rice and curry til varm lunsj for oss heller, selv om det kan bli i sterkeste laget noen steder. Hari Serai, som Bestemor (Attama) sier.

To gutter i hjemmesydde klær fra Besta

To like gutter i klær sydd og sendt ned av Besta.

Jonathan og Andor Falk har riktig funnet tonen her nede. Hver gang Andor har vært en Umulius truer vi med å sende ham til Julius og resten av apekattene. Men Aiya, storebror, stopper oss hver gang. Han vil helst ha Andor i heimen, selv om det betyr at lillebror stjeler lekene hans i tide og utide. Og etter at Andor har begynt å krype og klatre på ting, får han tak i det meste når han setter seg mål for det. Og Andors våte drøm er å klatre oppi akvariet – noe som blir en større og større utfordring etterhvert som han blir raskere til beins. Apropos akvariet – vi har et akvarie som går fra stuen og ut i hagen. Her kan dere se Jonathan som hjelper gartneren med å rense akvariet.

Jonathan hjelper gartneren med å vaske akvariet.

Hard jobbing med å vaske akvariet.

Hva er vel bedre enn et bad i et nyvasket akvarium? Ikke rart at Andor også vil bade nedi her sammen med alle de oransje fiskene.

Et deilig forfriskende bad i akvariet.

Et annet rituale vi har er å drikke te hver fredag. Vi har funnet et koselig te-hus hvor vi kan sette oss ned og nyte en bedre kopp med te i sjarmerende omgivelser. Det eneste aberet er at te-huset befinner seg på et stort kjøpesenter (heldigvis i ene enden av det), og dette kjøpesenteret har fått en lei uvane å leie inn et danseband for å spille klissete (og ofte svenske) poplåter på en særdeles glatt og usjarmerende måte. Og siden skikkelig kaffe er vanskelig å oppdrive, spesielt her i Kandy, har vi alle sammen blitt svorne tilhengere av eksklusiv te i alle mulige varianter.

Kolonifru Andersen nyter en kopp urettferdig te.

En viktig bestanddel i vår hverdag er selvsagt bæresjal, som brukes i både tykt og tynt, varmt og kaldt. Om Andor skal sove, beroliges, eller rett og slett bare transporteres fra A til Å, fungerer bæresjal utmerket. Å bruke vogn her nede er som å leke med ilden, spesielt rundt traffikken her nede. Her poserer Agnethe i et av de mange bæresjalene som hun hevder at hun bare har vunnet i en konkurranse (merkelig at hun aldri kjøper dem selv…)

Agnethe poserer i nok et bæresjal.

Publisert i Hverdag | 7 kommentarer

Fullmånedag

Fullmånedag. Da er det helligdag og fridag her hos oss. Så da var det vel endelig på tide å besøke ett av de mange templene her nede. Den største turistattraksjonen i byen vår er ett stort tempel, som visstnok har Buddha sin tann i en kiste. Valget falt ikke på dette tempelet. Mye turister der i dag, og det er jo selvsagt ikke vi! (Forresten, Michael har spilt inn reklamefilm for det tempelet i dag. Så om dere i framtiden besøker dette tempelet, er det han som guider dere gjennom tempelet) Tok-token tok oss med langt ut i en sidevei, humpete og skrukkete. Vi var klar for å besøke tempelet til Vimlaladjoti, cricket-munken.

Ett bittelite tempel, masse damer kledd i hvitt og der kommer vi valsende inn sånn midt i det hele. Tror  nok det var lite meditasjon og konsentrasjon om Buddha akkurat da. Andor, eller Andruuuv som de sier, ble den nye vekkelsen på gårdsplassen akkurat da!

Hva er det som vekker nyskjerrigheten til de hvitkledde mon tro?

Glad han er så liten at ikke skjønner hvor mye oppstyr han klarer å lage! Og godt for storebror Jonathan at han slipper all den mest intense oppmerksomheten. Selv bestemor måtte klypes litt i kinnet og taes nærmere i øyensyn.

Vimmaldjoti kom mot oss og Michael og Jonathan bukket for ham og kysset bakken tre ganger, slik skikken er når en treffer en munk. Litt morsomt å være med ham i offentlighet og når han er på besøk hos oss, det er stor forskjell! Men smiler og ler gjør han uansett!

Jonathan i hvite klær og barbent. Slik en skal i tempelet!

Skikken er at alle de som kler seg i helt hvite klær tar buddha sine 10 munkeløfter for en dag. Da lever de som munker den dagen. Dermed blir de servert mat i tempelet, som er gitt som offergaver, slik munkene vanligvis spiser.

I kø for å få offermat

Vi fikk også servert ett fantastisk måltid inne på det lille, beskjedne rommet til Vimma. Som gjester var ikke maten de andre fikk god nok, så han fikk ikke mindre enn to kokker til å lage mat til oss. Det var dekket langbord, og maten var heldigvis tilpasset norske ganer.

Bestemor kunne smilende si ”Serai ne”, det var ikke sterkt. Som dere sikkert skønner, vanligvis smiler hun og sier ”Hari Serai” Veldig sterkt

Munkene satt selvsagt å så på oss mens vi spiste, de har ikke lov å spise mens andre ser på. Det er utrolig vanskelig å bli vant til! Som når munkene er hjemme hos oss på besøk og vi skal spise middag, føles som vi er utrolig uhøflig som ikke invitere gjestene våre til bords.

Her er alle Jatakafortellingene samlet, alle fabelfortellingene fra Buddhas tidligere liv. En stor barnebok!

Munkene hadde en gigantisk bok liggende i tempelet. Nysgjerrigheten ble ikke mindre Jonathan fikk vite at den inneholdt fabler om Buddhas tidligere liv, og som små fortellinger for barn. Senere fikk Jonathan en stor sjokolade og han delte selvsagt med den lille munkegutten på bare 14 år. Håper han fikk spise sjokoladebiten i smug etterpå Har hørt rykter om at det kanskje er lov….

Ett lite religiøst skråsyn fra en som ikke er religionsviter og ikke egentlig kan så mye om det: Etter å ha vært i hinduistiske templer i India er det nesten som å komme i en pietistisk kirke. Alt er mindre fargefullt, mindre overveldende og mindre lyd. Stille og rolig bønnemumling og en buddhafigur!

Under Poya-dagen må munkene servere fromme lekfolk

Publisert i Møter | 2 kommentarer

En Munk etter Cricket

Tenkte jeg skulle fortelle litt om menneskene vi møter her. På fredag fikk vi besøk av en munk som pappa kjenner. Han heter Vimalajoti, men jeg kaller ham Djoti Vima. Han går med rød kappe. Det er fordi han er munk. Det er ikke så lett å si hva en munk er, for vi har ikke munker i Norge.

Det ble litt av et liv når munken kom på besøk

Munker bor i tempelet sammen med andre munker, og ikke sammen med familien sin. Et tempel er et stort hus hvor man kan besøke en mann som heter Buddha. Buddha døde for lenge siden, men munkene lærer om hva Buddha sa da han levde. Buddha sa at alle måtte være snille, og at man ikke har lov til å slå eller si stygge ting. Selv ikke mot dyr eller fluer. Munkene må derfor være snille med alle.

Jeg visste ikke at munker var glad i babyer

Munkene får heller ikke lov å eie masse ting, eller spise masse mat. De får kun lov å spise den maten som noen mennesker gir til tempelet. Noen ganger må de gå ut med en store bolle for å spørre om mat dersom de er sulten. Og de får ikke lov til å spise mat etter lunsj som er kl. 12. Munkene må også stå opp veldig tidlig – faktisk midt på natten kl. 4. Munken som kom på besøk til oss, Djoti Vima, har ikke madrass i sengen sin. Han liker å sove på de harde plankene. Munker må også gå med munkekappe hele tiden. Den kan være rød eller oransje, og da er det veldig lett å se om det er en munk.

Det er gøy å spille cricket med Djoti Vima

Munken ble skremt når jeg slo veldig hardt

Djoti Vima hadde lovet meg å spille cricket med meg da han kom på besøk. Egentlig har ikke munker lov til å leke eller spille spill, for når de er i tempelet må de være alvorlige hele tiden. Men jeg vet at de gjør det likevel, hvertfall før de blir gamle. Men Djoti Vima ville spille cricket med meg! Det var kjempegøy, og vi spilte til vi ble veldig slitne. En gang slo jeg ballen hardt i magen hans slik at han fikk vondt. Djoti Vima ler hele tiden, og lærer meg å spille sånn cricket de spiller i Sri Lanka. Munken ville spille cricket med Andor også, men han er jo altfor liten til det!

Cricket Boy

Publisert i Jonathans blogg | 1 kommentar

Elefantbarnehjemmet

Elefantflokk som bader i elven

Da var endelig dagen kommet for å dra til Elefant Barnehjemmet. Som navnet sier er dette et barnehjem for elefanter som av ymse grunner enten har mistet sine foreldre, blitt skadet i ulykker eller som trenger assistanse av annet slag. Men de fleste elefantene som er her i dag har blitt født i barnehjemmet, og stedet fungerer som en elefantpark for nysgjerrige turister. Som oss.

Først møtte vi en pinnsvinfamilie på tur

Vi kjørte de vel 45km til parken tidlig lørdagsmorgen, og stoppet for å spise ekte mat fra Sri Lanka. Rice and Curry. Og retten holder hva den lover, det er stort sett ris med forskjellige varianter av curry-saus til. Selv om vi ba om ekstra mild curry-saus var det sterkere enn greit nok for svigermor, og vi måtte også be om å få noe naturellyoghurt hun kunne ha ved siden av. Så bar det avsted til elefantene.

Først møtte vi to små elefanter under stort skur. Her kunne vi se elefantene få mat – både kvister fra et tre, men også melk fra flaske. Som på turistattraksjoner ellers kunne man betale noen rupies ekstra for å selv gi flaske til elefantene, noe Jonathan gjerne ville være med på.

Her mater vi en liten elefant

Elefantparken er et sted for turister, og svigermor ville ikke være noe dårligere. Merkbart inspirert av de utallige engelske såpeseriene fra tropiske strøk hadde hun funnet frem et antrekk og positur som ville gjort de eldre koloniherrene stolt. Kanskje var hun en britisk lady i sitt tidligere liv?

Kolonifru Andersen betrakter elefanter fra distanse

Her kunne vi se elefantene sprade rundt i landskapet, og vi kunne få bli med bort å hilse på de enkelte elefantene. Noen av elefantene var gamle, grå og skrukkete. Vel, de fleste var faktisk skrukkete. En gammel knark på 80 år var blind og hadde fått et eget skur for seg selv, og ble matet med eksklusiv ananas. De andre elefantene ville også ha ananas, men ble støtt og stadig jaget vekk av vaktene.

Mens noen hadde sett sine bedre dager hadde andre såvidt fått åpnet øynene. Jonathan ville svært gjerne klappe den minste elefanten – som av åpenbare grunner ikke var så skummel. Den viste seg å bare være ti dager gammel, og ble således født den dagen Jonathan kom til Sri Lanka.

Jonathan ville klappe babyelefanten

Varmt er varmt nok. Og i den stekende solen ble elefantene jaget nedover mot elven, hvor de skulle bade. Det var et fantastisk syn å se alle elefantene samle seg i elven, og de lekte sammen i lang tid. Men de sprutet ikke vann med snabelen (skal ikke elefanter gjøre det? Eller har vi alle blitt lurt av Discovery Channel?), men man kastet vann på elefantene med ei bøtte.

Mamma og Jonathan ville bade med dem

Etter å ha tatt en pause i varmen satte vi kursen hjemover. Men ikke før vi fikk kjøpt noen deilige produkter laget av nypresset elefantbæsj. For det gjør man faktisk her nede – bruker elefantbæsj til å lage papp og papir og masse rare dingsebomser av det. På hjemturen fikk vi øye på en diger borg som serverte mat. Siden de her faktisk serverte norsk laks fant svigermor ut at nok fikk være nok, og tok frem kulturimperialisten i seg og ville ha ekte norsk mat. Vår kjære sjåfør fikk også smake norsk laks, men måtte åpent innrømme etterpå at han likte verken brød eller laksen som fulgte med.

Lille krabaten som snart skal bli stor

Publisert i Utflukter | 3 kommentarer