Elefantbarnehjemmet

Elefantflokk som bader i elven

Da var endelig dagen kommet for å dra til Elefant Barnehjemmet. Som navnet sier er dette et barnehjem for elefanter som av ymse grunner enten har mistet sine foreldre, blitt skadet i ulykker eller som trenger assistanse av annet slag. Men de fleste elefantene som er her i dag har blitt født i barnehjemmet, og stedet fungerer som en elefantpark for nysgjerrige turister. Som oss.

Først møtte vi en pinnsvinfamilie på tur

Vi kjørte de vel 45km til parken tidlig lørdagsmorgen, og stoppet for å spise ekte mat fra Sri Lanka. Rice and Curry. Og retten holder hva den lover, det er stort sett ris med forskjellige varianter av curry-saus til. Selv om vi ba om ekstra mild curry-saus var det sterkere enn greit nok for svigermor, og vi måtte også be om å få noe naturellyoghurt hun kunne ha ved siden av. Så bar det avsted til elefantene.

Først møtte vi to små elefanter under stort skur. Her kunne vi se elefantene få mat – både kvister fra et tre, men også melk fra flaske. Som på turistattraksjoner ellers kunne man betale noen rupies ekstra for å selv gi flaske til elefantene, noe Jonathan gjerne ville være med på.

Her mater vi en liten elefant

Elefantparken er et sted for turister, og svigermor ville ikke være noe dårligere. Merkbart inspirert av de utallige engelske såpeseriene fra tropiske strøk hadde hun funnet frem et antrekk og positur som ville gjort de eldre koloniherrene stolt. Kanskje var hun en britisk lady i sitt tidligere liv?

Kolonifru Andersen betrakter elefanter fra distanse

Her kunne vi se elefantene sprade rundt i landskapet, og vi kunne få bli med bort å hilse på de enkelte elefantene. Noen av elefantene var gamle, grå og skrukkete. Vel, de fleste var faktisk skrukkete. En gammel knark på 80 år var blind og hadde fått et eget skur for seg selv, og ble matet med eksklusiv ananas. De andre elefantene ville også ha ananas, men ble støtt og stadig jaget vekk av vaktene.

Mens noen hadde sett sine bedre dager hadde andre såvidt fått åpnet øynene. Jonathan ville svært gjerne klappe den minste elefanten – som av åpenbare grunner ikke var så skummel. Den viste seg å bare være ti dager gammel, og ble således født den dagen Jonathan kom til Sri Lanka.

Jonathan ville klappe babyelefanten

Varmt er varmt nok. Og i den stekende solen ble elefantene jaget nedover mot elven, hvor de skulle bade. Det var et fantastisk syn å se alle elefantene samle seg i elven, og de lekte sammen i lang tid. Men de sprutet ikke vann med snabelen (skal ikke elefanter gjøre det? Eller har vi alle blitt lurt av Discovery Channel?), men man kastet vann på elefantene med ei bøtte.

Mamma og Jonathan ville bade med dem

Etter å ha tatt en pause i varmen satte vi kursen hjemover. Men ikke før vi fikk kjøpt noen deilige produkter laget av nypresset elefantbæsj. For det gjør man faktisk her nede – bruker elefantbæsj til å lage papp og papir og masse rare dingsebomser av det. På hjemturen fikk vi øye på en diger borg som serverte mat. Siden de her faktisk serverte norsk laks fant svigermor ut at nok fikk være nok, og tok frem kulturimperialisten i seg og ville ha ekte norsk mat. Vår kjære sjåfør fikk også smake norsk laks, men måtte åpent innrømme etterpå at han likte verken brød eller laksen som fulgte med.

Lille krabaten som snart skal bli stor