Fullmånedag

Fullmånedag. Da er det helligdag og fridag her hos oss. Så da var det vel endelig på tide å besøke ett av de mange templene her nede. Den største turistattraksjonen i byen vår er ett stort tempel, som visstnok har Buddha sin tann i en kiste. Valget falt ikke på dette tempelet. Mye turister der i dag, og det er jo selvsagt ikke vi! (Forresten, Michael har spilt inn reklamefilm for det tempelet i dag. Så om dere i framtiden besøker dette tempelet, er det han som guider dere gjennom tempelet) Tok-token tok oss med langt ut i en sidevei, humpete og skrukkete. Vi var klar for å besøke tempelet til Vimlaladjoti, cricket-munken.

Ett bittelite tempel, masse damer kledd i hvitt og der kommer vi valsende inn sånn midt i det hele. Tror  nok det var lite meditasjon og konsentrasjon om Buddha akkurat da. Andor, eller Andruuuv som de sier, ble den nye vekkelsen på gårdsplassen akkurat da!

Hva er det som vekker nyskjerrigheten til de hvitkledde mon tro?

Glad han er så liten at ikke skjønner hvor mye oppstyr han klarer å lage! Og godt for storebror Jonathan at han slipper all den mest intense oppmerksomheten. Selv bestemor måtte klypes litt i kinnet og taes nærmere i øyensyn.

Vimmaldjoti kom mot oss og Michael og Jonathan bukket for ham og kysset bakken tre ganger, slik skikken er når en treffer en munk. Litt morsomt å være med ham i offentlighet og når han er på besøk hos oss, det er stor forskjell! Men smiler og ler gjør han uansett!

Skikken er at alle de som kler seg i helt hvite klær tar buddha sine 10 munkeløfter for en dag. Da lever de som munker den dagen. Dermed blir de servert mat i tempelet, som er gitt som offergaver, slik munkene vanligvis spiser.

Vi fikk også servert ett fantastisk måltid inne på det lille, beskjedne rommet til Vimma. Som gjester var ikke maten de andre fikk god nok, så han fikk ikke mindre enn to kokker til å lage mat til oss. Det var dekket langbord, og maten var heldigvis tilpasset norske ganer.

Bestemor kunne smilende si ”Serai ne”, det var ikke sterkt. Som dere sikkert skønner, vanligvis smiler hun og sier ”Hari Serai” Veldig sterkt

Munkene satt selvsagt å så på oss mens vi spiste, de har ikke lov å spise mens andre ser på. Det er utrolig vanskelig å bli vant til! Som når munkene er hjemme hos oss på besøk og vi skal spise middag, føles som vi er utrolig uhøflig som ikke invitere gjestene våre til bords.

Munkene hadde en gigantisk bok liggende i tempelet. Nysgjerrigheten ble ikke mindre Jonathan fikk vite at den inneholdt fabler om Buddhas tidligere liv, og som små fortellinger for barn. Senere fikk Jonathan en stor sjokolade og han delte selvsagt med den lille munkegutten på bare 14 år. Håper han fikk spise sjokoladebiten i smug etterpå Har hørt rykter om at det kanskje er lov….

Ett lite religiøst skråsyn fra en som ikke er religionsviter og ikke egentlig kan så mye om det: Etter å ha vært i hinduistiske templer i India er det nesten som å komme i en pietistisk kirke. Alt er mindre fargefullt, mindre overveldende og mindre lyd. Stille og rolig bønnemumling og en buddhafigur!

Under Poya-dagen må munkene servere fromme lekfolk