From childhood to monkhood

Buddhaŋ saranaŋ gacchāmi

Dhammaŋ saranaŋ gacchāmi

Sanghaŋ saranaŋ gacchāmi

 Halsende oppover bakken med Jonathan på slep prøver jeg frenetisk å nå ritualet som skal gjennomføres i tempelet i dag. Da jeg og Jonathan besøkte tempelet lørdagskvelden i forveien ble vi nemlig invitert på innvielsesseremoni av tre nye munker i tempelet. Disse nye munkene var unge. Svært unge. En av dem var kun 8 år – buddhistiske templer i Sri Lanka har i dag 7 år som laveste aldersgrense for når man kan bli munk.

Tre nye skudd munker til Buddhafamilien

Tre nye munker til tempelet.

Jonathan drar i hånden. Han vil hjem igjen. Etter tre timer med Pali-messing kvelden i forveien har han fått nok av tempel for en stund. Han og nabojenten sovnet sammen på betonggulvet, med hodet i fanget på sin far. Og måtte bæres hjem på armen i mørket. Nå er det på´an igjen. Pansalata yannava.

Vi kommer for sent. Ritualet har allerede begynt – og de tre små munkene har alle fått nybarbert isse. En nabo som insisterte at vi skulle komme inn på te nektet for at de begynte ritualet så tidlig. De tre små munkene står utenfor og skifter klær – ikke til de oransje kappene ennå – men til hvite klær. Når lekfolk, altså vanlige buddhister, går til tempelet under fullmånedag (Poya dag) er det hvitt det går i. Dette er første del av ritualet.

En eldre monk hjelper gutten med påkledningen.

En eldre monk hjelper gutten med påkledningen.

Deretter går turen opp til «gårdsplassen». Her er det duket for de siste bildene sammen med far og mor og resten av familien. Når man trer inn i munkelivet gir man også slipp på sin verdslige familie, til fordel for mange munkebrødre. Man forlater familien og skal heretter leve sammen med resten av munkene i tempelet, og man blir oppdratt der. I Thailand fungerer noen templer nesten som barnehjem, men dette er kanskje ikke helt representativt for hvordan det er i Sri Lanka. Likevel skal det ikke stikkes under en stol at det er fra fattige kår rekrutteringen til munkeordenen skjer.

 

 

Dutiyam pi Buddhaŋ saranaŋ gacchāmi

Dutiyam pi dhammaŋ saranaŋ gacchāmi

Dutiyam pi Sanghaŋ saranaŋ gacchāmi

Et siste bilde med familien.

Et siste bilde med familien.

Det blir også for rigid å si at man forlater sin verdslige familie når man trer inn i munkekappen. Dette er kanskje et ideal, men verden er annerledes. Jeg snakket med en munk som fortalte om sitt forsørgeransvar for sin fattige mor. Det er et dilemma for familien at et medlem ønsker å tre inn i den spirituelle sfæren. Mens det gir både god karma og sosial status at et medlem blir munk, betyr det også et mindre medlem til å brødfø familien. Det kan fort bli en økonomisk belastning også. Munker kan tjene penger, men gjør det stort sett ikke før de er ferdig med en lang utdannelse.

Når familien har tatt sine siste bilder av poden sin fortsetter innvielsesritualet. De tre guttene fortsetter inn i en liten hall hvor øverstepresten venter på dem i en stol. Palivers, fra den buddhistiske kanon, blir messet, og de små guttene bukker foran øverstepresten. De får også overlevert sine nye navn – når man trer inn som munk får man også et eget munkenavn. Det består av navnet på landsbyen, kombinert med et annet lykkebringende navn fra buddhistisk historie. Familien til en av guttene har reist i 12 timer for å overvære seremonien. Det sier seg selv at det kan være tøft for en 8 år gammel gutt å være så langt «hjemmefra».

Først tilber de øverste munken.

Før de kan få kapper må de få godkjennelse.

Å knyte munkekappe er ikke bare lett.

Å knyte munkekappe er ikke bare lett.

Etter de små guttene har fått tildelt munkenavnet sitt blir de geleidet inn på bakrommet for å knyte på de nye munkekappene sine. De eldre munkene blir med for å hjelpe dem. Jeg og Jonathan får lov å bli med inn for å ta bilder. Akkurat i dag er det tydelig at de små munkene ikke trenger å lære all knytingen selv. De eldre munkeguttene tar ansvar, og ruller de små munkekroppene inn i hver sin kappe. Jonathan presser ansiktet sitt inn i buksebenet sitt. Han synes ikke dette er noe morsomt. De eldre munkene lurer på hvorfor Jonathan blir så lei seg? Det er ikke gøy at noen gutter ikke skal bo med mammaen og pappaen sin. Jonathan vil ikke bli munk! Tårene strømmer. Han er ikke alene om å synes at dette er skummelt.

Hva tenker han på, mon tro?

Angst.

Når de tre små munkene har blitt tyllet inn i teppene sine skal de igjen besøke øverstepresten. Der får de sin endelige velsignelse inn i munkeordenen, og de er nå offisielt sammaneera – som betyr novise. De fleste unge munker er i dag sammaneera i Sri Lanka, og man kan senere ta en full ordinasjon til munkelivet (som regel når de er rundt 30 år). I Sri Lanka er det vanlig at når man først tar høyere ordinasjon, så skal man være munk livet ut. Andre steder i verden er man kanskje bare munk i deler av livet, for å så vende tilbake til normalen. Når de tre små munkene endelig har fått sin godkjennelse fra øverstepresten, snur de seg rundt for å motta sin første tilbedelse fra familie, venner og tilhørere av tempelet. Da blir de også overlesset med gaver som kan være nyttig å ta med seg inn i munkelivet.

Tatiyam pi Buddhaŋ saranaŋ gacchāmi

Tatiyam pi dhammaŋ saranaŋ gacchāmi

Tatiyam pi sanghaŋ saranaŋ gacchāmi

Munkene mottar sine første gaver.

Munkene mottar sine første gaver.

Om tatratatra

Dette er en liten blogg om hva vi opplever i Sri Lanka høsten 2011, slik at dere i Norge kan se hva vi opplever og få en smakebit av vårt liv her nede. For dere som har tenkt å besøke oss kan det også være en ypperlig mulighet til å få tips til noe dere selv har lyst til å oppleve.
Dette innlegget ble publisert i Inntrykk. Bokmerk permalenken.

2 svar til From childhood to monkhood

  1. Renate sier:

    Det gjør inntrykk å lese om disse guttene! Tenker på mine egne barn og deres klaging over livets urettferdigheter. Fast innslag nå i desember er å gi en gave til barn som ikke får så mange gaver, og det er tårer og kamp om å finne et klesplagg og en leke på rommet sitt som de kan gi.
    Og som da strenge mor vil godta!
    Vi kom i mål i år også, men det er hardt å lære å gi for å glede andre.
    Synes jeg da er sterk som klarer å stå imot gavekalendrene, og merkelig nok er det ikke så mye spørsmål om hvorfor de bare får en liten sjokolade.
    Nedtelling her også, ni sjokolader igjen!
    Adventsklem fra storesøster

  2. Irene sier:

    Setter livet i perspektiv det her,og for ett bilde som du har tatt av den lille gutten. Angst var dessverre en passende tittel.
    Fint å følge dere der nede,håper vi sees på ett bæretreff igjen.Var kos å prate med deg. (Tyr her)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s