Søndag formiddag var vi invitert hjem til den herligste nabofamilen vår. De er vi hjemme hos ganske så ofte, du vet noen mennesker som er så utrolig avslappet og en alltid føler seg velkommen! Det er amma Kumari, appachi Vasanta, og de 5 barna deres. Aldri hørt dem kjefte, være sur eller streng, eller bli stresset fordi vi kommer. Det er en sånn ro over dem, og selv bestemor som ikke kan snakke med dem klemmer og blir klemt.
God stemning!
Jonathan leker og leker, mest med Thilini som er kjæresten hans, og Mittu på 6 år. Ofte kommer storebror Poupodo på besøk til oss. Veldig kjekt, og Jonathan er i hundre, selv om vi andre blir litt stressa av at Poupodo liker å plukke på alt. Nemlig Alt! Ødelegger det meste, skrur fra hverandre det meste og setter det sammen. Noen ganger virker det. Andre ganger ikke Vi har en mistanke, da vannet ble borte noen dager og vi tilslutt fant ut at hovedkranen utenfor huset var skrudd igjen… 🙂
Våre gode venner.
Denne gangen skulle vi lære oss å lage Sri Lankisk mat: Ja riktig. Rice and Curry! Som jo er det eneste de spiser her. Dagen starter fire, da begynner de på dagens første rice and curry måltid, som de også har til lunsj. Står ett par timer på kjøkkenet da! Samme igjen om ettermiddagen. Det finnes ett uttall muligheter for smak, grønnsaker og tilbehør, men det er omtrent de samme ingrediensene som går igjen.
Jeg og mamma var klar. Michael også, som fikk overlevert to stykk norske gutter, samt hadde en liten flokk på 4 til som klatret på ham! Verdens herligste barn, som alltid er gode med hverandre i leken, selv om de også er utrolig intense og klåfingrede iblant. Minste jenten Desika på 2 år var først veldig skeptisk, men nå griner hun når Michael går sin vei!
Inn på kjøkkenet. Fyre i ildstedet, gruen, med lange »tynne’ pinner. Koke opp vann. Skjære grønnsaker: langløk, løk, gulrot, potet. Dette var jo vant og kjært, nesten som hjemme jo’!
Dagens curryretter var :blandede grønnsaker, kylling og stekte chillipoteter.
Da de begynte å finne fram hvitløk måpte mamma: Så masse? Den store steinmorteren vår på kjøkkenet hjemme var liten og spe iforhold til denne steinene som de knuser hvtløk og ingefær i.
I mange retter bruker de kokosmelk. Enkelt tenker vi. Åpne en hermetisk boks med kokosmelk og slenger oppi. Eller egentlig: åpne noen kokosnøtter, de små brune som vi av og til har i butikken hjemme, som en noen ganger fikk overtalt foreldrene sine å kjøpe da en var liten, og som en fortvilet prøvde å åpne med kniv, hammer, sag…Nei de er ikke å åpne! De hadde tydeligvis en god teknikk, for det så lekende lett ut og ta kniven å dele de i to.
Så rasper de kokoskjøttet; det var herlig annerledes: da satt man på en krakk med en liten rasper, og så skrapte man ut innmaten på kokosnøtten for hånd. Føltes som jeg melket en ku, som i at krakken var bitte liten….
Når kokosen var raspet, var det klart for å blande i vann, vente: og sile av. Vips har man kokosmelk, brunt kokosskall til å fyre i ovnen med og ingen avfall! Genialt! Og veldig etter vårt miljøvennlige sinn. 
Det var ett herlig måltid, der vi heldigvis klarte å overtale mannen i huset til å spise med oss. Skikken er at gjester blir servert, mens verten venter. De andre spiste litt tatra tatra (her og der), hultert i bultert der det måtte passe seg. I trappen, en flokk i sengen, på gulvet:) Akkurat slik det skal være.
Tatra Tatra 