Tog – en kjærlighetshistorie

Nattens gardin har nettopp rullet nedover himmelen, og svøpet markene med sitt silkemyke slør av natt. Toget har igjen begynt å rulle, etter timer med kollaps, venting, og hissige tog som passerer mot andre steder og mot andre mennesker. Det er noe med tog som er fascinerende. Ulikt bil og buss og andre transportmidler, som jo også har sine sider. Men på toget er det enten eller. Du har en strekning, en reiserute, et mål for øye. Det går på skinner. Helt til det kollapser, slik som nå. Med rismarker for så langt øyet kan se, og mygg som viser sin tropiske gjestfrihet.

Folk hedrer bilen for den friheten den gir – jeg hedrer toget for forpliktelsen. Også forpliktelsen til å stå i ro når man må. For meg er timene på toget er herlig tilstand av stillstand, som en lomme utenfor resten av livet, hvor man er beskyttet fra maset utenfor. Ikke alltid selvfølgelig, men ofte. Ideelt sett. Noen togturer har gått med til å pugge pali-vers fra Dhammapada, mens andre til å forberede seg til dagens strabasiøse møter. Men mest av alt er togturene en lomme hvor man kan finne frem en god bok uten et snev av dårlig samvittighet, og nyte den uavkortet flere timer i strekk.

Med et slikt utgangspunkt er ikke et stopp langs skinnene å forakte. Det gir flere timer til rådighet, som et lite tidslotteri, hvor man kan forfølge sine lyster. At man står stille ved en fantastisk utsikt gjør det enda bedre. Virginia Woolf skrev en gang en hyllest til det å være syk – nettopp fordi det dro henne ut av det vanemessige livet – og gav henne innsikt i å se det hele utenfra. Jeg føler det slik med togstopp – de trekker deg ut av virkeligheten, og inn i en egen lomme av egen verdifull tid.

Ikke alle føler det slik. De fleste stormer ut av toget for å skue etter neste tog. De som ikke har så langt igjen tar til beina. Noen prøver å komme seg til motorveien for å ta buss derfra. De stormer etter tiden. Et tog stopper, som skal samme veien. Det er fullt, slik bare tog i Asia kan være fulle. Jeg mener ikke at setene er opptatt, men at folk står overalt, tett i tett, de sitter på fanget, og henger ut av dørene. Det er et syn. Og en opplevelse. Men ikke i dag. Med meg har jeg to kopper take-away kaffe fra Colombo til min kone.

Jeg har gjort det før. Litt over fem timers reise, ofte humpete, med to kopper take-away kaffe. I dag blir reisetiden enda lengre. Jeg vet det er galskap, men jeg liker disse små overraskelsene i hverdagen som snur grått til godt. Siden min kone desperat prøver å finne seg til rette med kaffe i Kandy, uten særlig hell, vet jeg at en kaffe, selv kald, fra Colombo vil bli mottatt med jubel. Så i dag kan jeg ikke ta et tredjeklasse-reservetog fylt til randen med trengsel. Det er ille nok å holde koppene mens jeg sitter på et vanlig sete.

En annen grunn til at jeg ikke kan stige inn på et overmettet sri lankisk tog er at jeg har sekken full av bøker. Min leie uvane med å ta med for mange bøker løste seg ved å kjøpe en ebok, helt til min kone også fattet interesse for den. Så nå lar jeg henne ha den litt – som en gest. Jeg håper min kone vet jeg elsker henne når hun leser dette. Men det blir en tung bør for meg. Savnet etter Machiavelli gjorde at jeg kjøpte mitt femte eksemplar av prinsen i går. I tilfelle jeg trenger gode råd. Men jeg kjøpte også, i eksistensiell angst for å gå tom for bøker, en helt ny roman. Sekken blir tung med slikt, og vanskelig å kombinere med å stå trangt på tredje klasse.

Det begynner å bli lenge siden jeg kunne sluke bøker i et jafs. En travel hverdag og andre forpliktelser hindrer ofte denslags. Et togstopp uten gjøremål er en øvelse i tiltaksløs venting. Et togstopp med en avhengighetsdannende bok er en en gave fra en annen tid. Til lesetid. Så i det man skjønner at man ikke får lest bok ut i løpet av dagen, og en ny lesestund er flere dager unna, stopper toget.  Det å finne en bok som ikke lar seg legge bort, og plutselig få tid til å sluke den i sin helhet – hvilket sammentreff!

Noen ganger står lykken bi, men ikke før man står i ro begynner gardinen å rulle ned nattens mørke. Svigermor har leselampen hjemme. Toget har ikke lenger strøm, og skygger for det lille dagslyset som er igjen. Mobilen har lommelykt, men jeg blar sidene tregere enn hva batteriet blinker flatt. Mine medpassasjerer ser på meg. Jeg vet det er galskap, men igjen, når føler du deg levende? Frenetisk prøver jeg å komme meg gjennom de siste sidene – for en fantastisk bok – før lommelykten sier takk for seg, og jeg blir igjen etterlatt med mørket. Men fem minutter senere ruller toget igjen, og boken kan avsluttes med et verdig smil om munnen.

Så, mens jeg venter på at toget skal komme frem til Kandy – ja, jeg sitter nå på toget mens jeg skriver dette – vet jeg at Agnethe vil lytte etter toget som passerer i Peradeniya, slik hun gjør hver morgen. «Nå går toget ditt» sier hun, og gir meg et lite kyss om morgenen kl. 06.17, eller «nå kommer du hjem», kl. 18.03. Om togene var så presise vel å merke. Hverdagen er ikke så ille den heller.

Om tatratatra

Dette er en liten blogg om hva vi opplever i Sri Lanka høsten 2011, slik at dere i Norge kan se hva vi opplever og få en smakebit av vårt liv her nede. For dere som har tenkt å besøke oss kan det også være en ypperlig mulighet til å få tips til noe dere selv har lyst til å oppleve.
Dette innlegget ble publisert i Hverdag. Bokmerk permalenken.

3 svar til Tog – en kjærlighetshistorie

  1. Torild Inger sier:

    Michael du varmer mitt hjerte! …og imponerer meg med å skriva dette mens du har tokoppar kaffi å passa på. Eg ser for meg at du skriv med ein pinne frå munnen….Godt gjort!
    Her har me fått 10 cm våt snø som også har gjort at trafikken stoppar. Men nei ingen klareer å skriva noko mens dei ventar!

    • tatratatra sier:

      Heldigvis stod toget i ro når jeg skrev mesteparten, og jeg klarte ikke å lese ferdig boken i lyset av datamaskinen, så da skrev jeg noen linjer. Misunner dere med snøen – jul og palmer hører liksom ikke helt sammen, selv om handelsstanden her også prøver å tjene sine gryn på å prakke julen på alle «hedningene».

      Håper det ligger litt snø til vi kommer hjem også. Kjekt å se bildene du legger ut. Hils alle kjente – igjen 🙂

  2. Renate sier:

    For en herlig kjærlighetserklæring både til tog og din fru.
    Om denne doktorjobben ikke skulle falle helt i smak, kan du jo alltids kjøpe et hus på landet og bli fortatter. Klem

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s