Dyrene i Asia

Hei Alle! Da har jeg endelig kommet frem til Sri Lanka. Det er en liten øy nedenfor det store landet India. Her skal jeg bo i en liten søt by som heter Kandy, som betyr godteri på engelsk. Vi bor i et stort hus på toppen av en kjempebratt bakke som er veldig humpete. Mamma synes bakken er veldig skummel å kjøre opp. Heldigvis kan vi se utover hele dalen når vi først er oppe.

Det jeg synes er gøyest i Sri Lanka er alle dyrene. I huset vårt er det mange dyr. Vi har syv gullfisker i et basseng på gulvet, og vi må gi de mat hver morgen. Bassenget er litt inne i stuen, men fiskene kan også svømme ut i hagen gjennom veggen. Her finnes også store edderkopper – Laila ville sikkert blitt veldig redd!

I dag fikk vi også besøk av et ekorn! Vi prøvde å gi det mat utenfor, men da jeg åpnet døren ble det så skremt at det løp å gjemte seg i buksebenet til pappa! Helt sant! Ekornet trodde han var et tre! Men da jeg ville klappe han løp han inn i huset vårt, og gjemte seg på soverommet. Han var veldig redd når han var inne i huset vårt.

Ekornet gjemmer seg bak skoen til bestemor!

I dag har vi også møtt apekatter. De bor i skogen, men ikke ved huset vårt. Noen ganger liker de å klatre ut i gatene, for å se om noen mennesker vil gi de mat. Og vi hadde med bananer!

Apekattene var veldig glade i bananer! Vi hadde tatt med bananer for å gi til dem. De spiste fire bananer hver, og de kunne skrelle bananene helt selv. Apekattene var veldig snille, men jeg fikk ikke lov å klappe dem. De kan bite nemlig. Vi må også være forsiktig når vi skal ut i hagen, for det finnes mange farlige slanger i Sri Lanka også!

Hilsen

Jonathan

Apekatter liker bananer veldig godt!

Kakofoni – blant hellig lyd og kråkeskrik

Alle steder har sine små hemmeligheter, gylne øyeblikk som kun et oppmerksomt sinn klarer å fange, en daglig trivialitet, en rutine blant andre rutiner, mens som likevel er så mye mye mer.

Da vi bodde i India kun vi på bestemte tidspunkter på dagen se hvordan kråkene (kaka på lokalspråket) gjerne samlet seg omkring et stort tre i byen, hvor de ville fly rundt det, inni i det, sette seg ned, men sammen med kråkeflokken skape en voldsom kakofoni, kråkestøy, som overdøver alt som kommer under disse trærne. Lyden er intens, skjærende, ja endogtil ubehagelig. Lokale vil gjerne unngå disse trærne, de hvite flekkene på bakken forteller hvorfor –  ingen er trygge for disse skittbombene, selv ikke munkene.

For det er nettopp møtet mellom munkene og kråkene som er så spesielt; det vil si, på et spesielt sted, bare på et spesielt tidspunkt vil kråker og munker møtes, og sammen skape en intens, men likefull vidunderlig atmosfære av lyd, støy, lidelse og skjønnhet. Munkenes hellige resitering av pali-tekstene, som sendes gjennom et enormt høyttaler-anlegg utover byen, treffer også tidspunktet for kråkenes daglige sammentreff, og mens skumringen ruller gardinen ned over horisonten vil munker og kråker synge sammen; og skape en unik atmosfære av kakofoni ulikt alt annet.

Venerable Vimalajoti´s Vennlighet

Her en dag ble jeg oppsøkt av en av munkene ved skolen, Venerable Vimalajoti. Venerable, eller Ven. som det vanligvis forkortes, er frase som brukes når man henvender seg til munker (litt som Reverend eller Sir). Så tittelen Venerable (Ven.) betyr at vedkommende er en buddhistisk munk. Ven. Vimalajoti introduserte seg, og inviterte meg med på befaring til en fattig familie nær tempelet hvor han bor.

Her er familien samlet

Det er en liten storfamilie vi besøker, med bestemor, far, mor og tre barn. Huset er i seg selv stort nok, selv om det mangler grunnleggende ting som strøm, innlagt vann, osv. De har en utedo oppi en skråning, og må flere ganger daglig bære den demente og bensvake bestemoren frem og tilbake fra toalettet. Kjøkkenet består av en liten vedovn, med en putrende tekjele, men har få andre fasiliteter. Det er likevel ikke den sparsomme standarden som er problemet, men den kritiske forfatningen på huset.

Veggen holder allerede på å rase ut.

På andre siden har veggen allerede falt ut. Nå venter regntiden.

Huset holder nemlig på å rase sammen. Den ene veggen må stabiliseres av støtteplanker for å ikke rase ut – og fundamenteringen i hjørnene har allerede gått i oppløsning. På andre siden av huset får de inn godt med lys, siden veggen her kollapset for en stund siden. Nå venter de på regntiden, som etter kalenderen allerede er forsinket. Regntiden kan bety punktum for det de har igjen av et hjem, og huset står i fare for å rase over dem for hver natt de legger seg.

Her sover 5 mennesker. Veggen kan rase ut når som helst.

Faren i huset sliter med alkoholisme, og er ikke i stand til å skaffe seg annen enn dagjobber i ny og ne. Moren er hjemme med de små barna, samtidig som hun tar seg av den demente bestemoren. Ven. Vimalajoti kan fortelle at begge barna er de flinkeste i klassen for sine kull. For som det heter i ”The Indian Dream”: Siden vi ikke hadde strøm hjemme, måtte jeg om kveldene sitte under gatelyktene for å få leselys!

Dersom noen ønsker å gi et bidrag til familien kan de settes inn på min konto for overlevering til Ven. Vimalajoti: 1254 05 53074

Kanskje kan de invitere på te i et nytt hus om noen måneder?

Te: koppayak kaemathi?

Tatra Tatra – en reiseberetning

Denne bloggen er ment som en liten reiseberetning fra vår tur til Sri Lanka høsten 2011. Den vil publisere hverdagslige hendelser vi opplever her i Sri Lanka for å prøve å gi et lite innblikk hvordan vi har det. Noen av dere har tenkt å komme nedover på besøk – og dere kan også bruke bloggen til inspirasjon og ideer for hva dere har lyst til å oppleve mens dere er på besøk.

Akkurat nå sitter jeg, Michael, på en lite enkeltrom i Pallekele, fritt oversatt til Nedoverbakkeskogen, et lite stykke utenfor byen Kandy, sånn ca. midt i Sri Lanka. Her studerer jeg to språk; pali (derav tittelen tatra tatra) og singalesisk. Mens singalesisk snakkes av majoriteten i Sri Lanka, med et innbyggertall på omkring 20 millioner, er pali et langt mindre utbredt språk. Pali var det språket Buddha snakket mens han vandret på vår jord, og det språket buddhismens hellige tekster originalt finnes i.

Munkene kan gå med flere forskjellige farger på kappen.

Mitt lille enkeltrom er plassert i et større hostell, hvor det bor omkring 30 munker fra hele Asia (ja, bortsett fra Sri Lanka da! Og jeg som skulle lære språket!). De fleste kommer fra Myanmar (Burma) og Kina, men også Korea, Mongolia, India og Vietnam er representert. Skolen hvor jeg går, Sri Lankan International Buddhist Academy, retter seg nok først og fremst mot munker og deres utdanning, men her finnes også en del lekfolk. Jeg er, såvidt jeg er bekjent, den eneste ikke-munken på dette hostellet, og det er ganske artig å leve så tett opptil disse verdensforsakende asketene. Ellers er disse munkene veldig spent på når min fantastiske kone kommer nedover, og jeg har lovet dem at de skal få kikke på henne om de er snill. Jonathan har også uttalt ønske om å spille fotball med munkene, slik som han har sett på film (jmf. Football for Buddha). De blir deilig å få samlet familien + svigermor når de kommer nedover i September, og skal være her til midten av januar 2012. Så frem til da er det bare å nilese fremmede bokstaver. Farvel for nå.

«Gihin enna» – for som de sier i Asia: Gå, men kom tilbake.